Tore Andreas glemmer aldri morfarens historier fra livet på Nyhavna
Tore Andreas Torp er etterkommer av tidligere havneingeniør Edvard Georg Møen i Trondheim. Han har skrevet ned morfarens historier, som forteller om dramatiske krigsår, utviklingen på Nyhavna og flere spesielle møter.
Tekst og foto: Andreas Ryen Eidem
– Jeg bodde på hybel hos ham mens jeg studerte på 60-tallet og vi satt nå ofte og pratet sammen. Så skrev jeg ned historiene etterpå, forteller Tore Andreas Torp (83).
Hans morfar, Edvard Georg Møen, har spilt en viktig rolle i utviklingen av havneområdet i Trondheim.
– Morfar jobbet med en ny havneplan for Trondheim på 1930-talllet. Han fortalte meg spennende historier om planen og krigsårene. Historiene har jeg delt videre til mine barn, så får det være opp til dem om de deler med sine barn igjen, sier Tore Andreas.
Torp er i dag pensjonist og bor på Tempe i Trondheim. Han er utdannet ingeniør innen metallurgi og har også sittet i bystyret i Trondheim for Høyre i mange år.
Fakta om Edvard Georg Møen og Tore Andreas Torp
Edvard Georg Møen var havneingeniør i Trondheim fra 1930 til 1956. Han var sentral i arbeidet med ny havneplan. Møen døde i 1975, 89 år gammel.
Tore Andreas Torp er Edvard Georg Møens etterkommer og barnebarn. Han er ingeniør innen metallurgi og satt i bystyret i Trondheim kommune i mange år.
Torp har skrevet ned mange historier som morfaren fortalte ham, om utviklingen av Nyhavna og krigsårene.
Pensjonisten og studenten under samme tak
I likhet med sin morfar Edvard Georg Møen, har Tore Andreas Torp levd et liv som har tatt ham mange steder.
Når Tore Andreas prater om morfaren, er det som om historiene om de to flettes sammen. De jobbet med ulike fagfelt, men har begge hatt karrierer som kan ligne på hverandre. Stikkord er stort engasjement, og et ønske om å utvikle seg og faget sitt.
– Da jeg flyttet til Trondheim for å studere på NTH, så bodde morfar alene i Nedre allé på Singsaker. Jeg fikk gratis husrom, men måtte lage mat selv. Noen tenker kanskje at det å flytte inn til sin morfar som student er spesielt, «skulle ikke studenten ha litt frihet?». Men han var så tunghørt at han ikke hørte at jeg kom og gikk. Det var et fint samboerskap, sier Tore Andreas.
Et møte på statsministerens kontor
Mens Tore Andreas valgte å fordype seg i metaller, var det havneutbygging som var morfar Edvard Georg Møens geskjeft for nesten 100 år siden.
– Morfar var sønn nummer to i en søskenflokk på fire, og som nummer to har du ikke odel. Han måtte derfor ut, og begynte å studere ved Trondhjems tekniske læreanstalt. Han var ferdig utdannet ingeniør i 1907, og fikk stipend av sin far til å reise og se nærmere på havneutbygginger i England og Tyskland. Så ble han ansatt i Oslo havnevesen, forteller Tore Andreas.
Edvard reiser senere til Trondheim og får jobb som havneingeniør i 1930. På den tida er det mye som skjer langs vannkanten i Trondheim.
– På 1930-tallet jobber morfar med en ny havneplan for Trondheim. En historie han fortalte til meg, var da han, ordføreren og rådmannen i 1936 reiste til Oslo for å møte «Gubben», statsminister Johan Nygaardsvold, for å skaffe penger. På statsministerens kontor kommer Nygaardsvold inn i rommet, tar tak i bordet og ser på dem før han sier: «Kjem di hit for å få peng, kan de rese hematt!». Det ble ikke noe penger, forteller Tore Andreas.
En hvit løgn om røyklegging
Fire år senere blir Norge okkupert av tyskerne. Trondheim og tilgangen til Trondheimsfjorden er viktig for den tyske krigsmaskinen.
Tore Andreas forteller at morfaren tidligere hadde sjekket ut mulighetene for å bygge en dypvannskai utenfor Børsa. Men fjellet der var av en kvalitet som de på den tida ikke hadde mulighet til å bygge i. Så den planen ble lagt vekk.
Men da tyskerne invaderte Norge og Trondheim, ble havneingeniøren spurt om egnet sted for dypvannskai for ubåter. Ved Børsaberga er det dypt, var svaret.
– Folk fra organisasjonen Todt, som jobbet med militære installasjoner, blir sendt ut til Børsaberga. De bruker vel et halvår der før de gir opp. Det forsinket den tyske framgangen ja, sier Tore Andreas.
I stedet velger tyskerne å bygge ubåtbunkeren Dora på Nyhavna. De er opptatt av å sikre området.
– En av historiene morfar fortalte fra krigen, handlet om hvordan tyskerne forsøkte å sikre Dora mot luftangrep. Morfar ble spurt hva som var den vanligste vindretningen i Trondheim. Da svarte han: «I Trondheim blåser vinden fra alle retninger», som for så vidt også er sant! Men de tyske ingeniørene kjøper ikke dette helt, og spør om kanskje nordøst er en mer vanlig vindretning. Morfar svarer noe sånt som at «kanskje det, ja». Men alle vet jo at det er en ganske uvanlig vindretning i Trondheim, sier Tore Andreas.
Tyskerne hører på havneingeniørens «anbefaling» og monterer opp røykbatterier for vind fra nordøst.
– Men da luftangrepet kommer i 1943 og tyskerne kjører i gang med røyklegging, så er det Ladehammeren og Strindfjorden som blir godt beskyttet med røyk, mens Dora og Østbyen ligger helt åpent. Det var slike små finter som min morfar kunne gjøre mot okkupasjonsmakten. Men en måtte passe seg for å ikke bli tatt, sier Tore Andreas.
Samtalen med den tyske admiralen
Tore Andreas forteller at morfaren også så sitt snitt til å få utviklet havna etter planen han hadde laget noen år tidligere.
– Han hadde jo planen, og fikk være med og bestemme hvor kaiene skulle legges. Da tyskerne dro, var en tredel til omtrent halvparten av planen realisert. Tyskerne hadde jo ikke problem med finansiering, de bare tok det de trengte, sier Tore Andreas.
En annen historie morfaren fortalte, handler om da han ble kalt inn til møte med den tyske admiralen Leopold Siemens, den øverste lederen for tyskerne i området.
Tore Andreas forteller at admiralen kalte inn til stabsmøter for å få rapporter om hvordan ting gikk, og der måtte morfaren også møte. En gang ble hans morfar bedt om å sitte igjen.
Til slutt sitter han alene med admiralen som lener seg fram og forsiktig sier: «Jeg ble sjøkadett fordi jeg ville ut og se verden. Jeg ville ikke i krig, og jeg skal være like glad som deg når krigen er slutt og vi kan reise hjem"
Tore Andreas mener dette vitner om at admiralen var imot krigen, men også at han ønsket å pleie et godt forhold til havneingeniøren.
– Admiralen visste at for å kunne gjøre jobben sin, så måtte havna være i orden. Det var viktig for admiralen, sier Tore Andreas.
Satte sitt preg på havneområdet
Så spoler vi fram til etterkrigstida. Hele landet skal bygges opp igjen. Også på havna i Trondheim skjer det mye, blant annet flyttes Nidelvas elveutløp.
– Før gikk Nidelva ut lenger vest i fjorden, ved Pirbadet der Leiv Eriksson-statuen står i dag. Ved å flytte elveutløpet slik at elva går ut i retning Ladehammeren, ble det mer plass til jernbanen og hurtigbåtkaia. Dette jobbet morfar med, og med nytt elveutløp mot Ladehammeren, fikk de også mulighet til å lage en ny havn der, derav navnet: Nyhavna, sier Tore Andreas.
Havneingeniøren var også opptatt av å få på plass en ny molo på Brattøra, der cruiseskipene i dag legger til land.
I 1956 ble Edvard Georg Møen pensjonist. En begivenhetsrik karriere var over, men han skulle heldigvis dele noen av historiene med sitt barnebarn.
– Hva ville morfaren din tenkt om han så Nyhavna i dag, tror du?
– Han ville nok vært glad for å se at det er utvikling, men litt lei seg for at skipstrafikken har blitt såpass liten. Som havneingeniør ville han nok ønsket at det gikk mer gods på sjø, og ikke på veiene, sier Tore Andreas Torp.
En siste historie
I 1975 døde Edvard Georg Møen. Barnebarn Tore Andreas Torp minnes en gavmild, lyttende og interessert morfar.
Tore Andreas kommer med en siste historie.
– Hver søndag gikk morfar ned fra Singsaker til domkirka. Men en søndag under krigen var kirka stengt, og det var fullt av folk utenfor. Han hadde kraftig sangstemme og hevet stemmen og sammen sang de en salme i protest mot okkupasjonsmakten. Det var nok litt av et syn, for han var en mann på over 190, og det var ikke vanlig på den tida, sier Tore Andreas Torp.