1881 Jernbanen deler Lademoen
Trondheim Havn bygges ut i 1877 og utfyllingen av det som blir Brattøra starter. Brattøra får jernbanestasjon og linja går derfra til Meråker. Lademoen ble dermed delt i to. Området nedenfor jernbanesporet preges av bydelen Reina, byfiskere og etter hvert industri og lager. I 1884 flytter også Størenbanen fra Kalvskinnet til Brattøra.
Nyhavna området ble flittig benyttet av folk fra hele Østbyen og kjent som «Floridakysten» og lå langs der Strandveien går i dag.
1870-tallet
Floridakysten – byens beste strand
Lademofjæra var en fin og langgrunn sandstrand, vannet ble raskt oppvarmet og ved lavvann ble det dannet flere kulper med svært behagelige badetemperaturer.
Før jernbanen kom, var området bebodd av såkalt «mindre bemidlede», som husmenn og fiskere. På 1870-tallet kjøpte Strinda kommune et stort tomteområde og bygde arbeiderboliger på Lademoen. Utbyggingen pågikk i flere tiår.
Trankoker Jordan
I 1890 selger Rønningen Gård Jarlheimsletta (ved krysset mellom Stiklestadveien og Strandveien) til fabrikkeier Henrik Julius Jordan. Han hadde bygd Jordan Trankokeri og Sæbefabrikk i 1886. Det lå ved utløpet av Ladebekken, rett ved Jarlheimsletta. Her dannet det seg snart et lite industriområde med bl.a. Dampvaskeriet, Nidaros Teglverk og Isidor Nielsens mekaniske verksted. Jordan leide ut Jarlheimsletta til ulike industri- og lagerformål på 1900-tallet.
Foto: Schrøder, Sverresborg Trøndelag Folkemuseum
1800-tallet
Aktiebryggeriet
Det var flere ølbryggerier i Trondhjem på slutten av 1800-tallet. «Aktiebryggeriet i Trondheim» stiftes av medlemmer i Trondhjems Handelsstand.
De kjøpte Trondhjems Bryggeri i 1918 og utfordret E.C. Dahls i kampen om byens øldrikkere. Konkurrentene fusjonerer i 1966, og i dag pryder E.C. Dahls logo byggets fasade.
Lademoen stasjon
Lademoen stasjon står ferdig i 1904, et staselig bygg ved inngangen til dagens Svartlamoen og Nyhavna. Dette ble et viktig knute- og samlingspunkt i Østbyen, med friluftsområder rundt og «Floridakysten» rett nedenfor. Bygget er tegnet av Paul Armin Due og er i dag vernet sammen med Lademoparken. Lademoen Stasjon blir nå totalrenovert i 2021/22.
1904
1960-tallet
Søppelfyllinga
På nedsiden av stasjonen begynte Renholdsverket å tømme søppel i vannkanten, også innholdet fra byens mange utedoer. Nidar sjokoladefabrikk, som holdt til i Ulstadløkkveien helt fram til 1960-tallet, kjørte brekkasje ned til stranda og gravde den ned. Den ble selvsagt raskt gravd fram igjen av barna i området. Innholdet av dospannene ødela noe av idyllen på «Floridakysten», men fortsatt var det et populært bade- og friluftsområde. Slik skulle det forbli helt til tyskerne startet utbygging langs Strandveien i 1941.
Søppelfyllingen ble også starten på en utfylling av området mot sjøkanten.
1912 Nyhavna tar form
Trondheim Havn må utvides og i 1912 kommer en ny havneplan. Bru bygges mellom Brattøra og Midtbyen, og innseilingen til Indre kanalhavn legges til Skansen. Jernbanen legges over en vippebru, Skansen Bru. Nyhavna etableres ved at Havnevesenet bygger Lade molo ytterst på Pir II og en innramming for det som blir Kullkranpiren.
Før utbyggingen på Strandveikaia var området et grønt og fredelig rekreasjonsområde.
1906
Strandveien
På ett vis starter Nyhavna med byggingen av Strandveien kai i 1906. Den bygges av Trondheim Havnevesen som også etablerer et skipsverft her. Området er preget av små trehus på begge sider av Strandveien med Aktiebryggeriet som det dominerende bygget. Den lange, hvite sandstranden strakk seg helt bort til Ladehammeren og på grøntområdet i bakkant var det anlagt en idrettsbane hvor Reina idrettsklubb hadde tilholdssted.Det bades ivrig i fjæra nedenfor husene og flere av ungene jakter på ål som de solgte til restaurantene inne i byen. Tømmingen av dobøttene opphører i 1918, men fortsatt dumpes søppel nedenfor stasjonsbygningen. Plassen kalles «Raskertan» og søppel fylles opp her helt fram til 1960-tallet
Havneplanen
Planen for utbygging av området mellom Nidelva og Ladehammeren, som blir kalt Nyhavna, ble vedtatt i 1912. Havnevesenet bygger Lade molo med Lademoloen fyr ut fra Pir II og omrammer området som etter hvert blir kalt Kullkranpiren, vis a vis kaia i Strandveien. Resten av utbyggingen utsettes flere ganger. Det er dårlige tider og knapt med midler. I 1918 oppføres Skansen Bru som må åpnes når båter skal ut og inn av kanalen.
1912
1920
Flytedokken
I 1920 kjøper TMV (Trondheim Mekaniske Verksted) en flytedokk for reparasjon av store skip. Den var for stor til å ankres opp utenfor verkstedområdet og ble lagt ved Strandveikaia på Nyhavna. Den fyller nesten hele bukta. Dokken var brukt under 1. verdenskrig, og ble tauet til Trondheim fra England. Der flytedokken lå, ble Dora I senere bygd.
Kullkranpiren
Nordenfjeldske Dampskibsselskab og H. & F. Bache stifter selskapet AS Kulkran i 1924 og bygger et moderne anlegg med jernbanespor for import av kull og koks på det som i dag er kjent som «kullkranpiren». Den første lasten heises i land fra D/S Enid i 1925. Det var en omfattende handel med kull og koks her fram til 1935, og anlegget ble også brukt til massegods.
1924
Reina
Fjæra langs Strandveien ble kalt ”Floridakysten”, og bestod av en lang sandstrand som strakk seg helt opp til foten av Ladehammeren, med store gressletter som lå ovenfor veien. Her lå blant annet Idrettsbanen på Reina, etter hvert kalt Falkenbanen. Banen ble brukt til både friidrett, fotball og skøyter.
Under krigen ble banen brukt til vedlager, og senere ble det brenselsutsalg på stedet. Bydelen Reina mellom jernbanelinja og Strandveien var dominert av små trehus og var et typisk arbeiderklassestrøk. På 70-tallet ble området omregulert til industriformål og nå arbeides det med planer for helt ny byutvikling her som legger til rette for et boligområde med et innslag av handel og kulturbasert næring. I dag kan Svartlamon ansees som den bevarte delen av Reina.
Ny plan – og pol
En ny havneplan utarbeides i 1937 av havneingeniør Georg Edvard Møen. Nå blir elveløpet lagt om. Det nye løpet fra Nedre Elvehavn og Pir I og Pir II på vestsiden av Nidelva, mot jernbanestasjonen. På østsiden anlegges Massegodspiren, vest for Kullkranpiren. Flere bassenger oppstod ved omdanning av havneområdet, og det ble benyttet senkekasser av armert betong.
Vinmonopolet bygger i 1939 nytt kontorbygg og lageranlegg i Strandveien 43, mot Ladehammeren ved siden av Aktiebryggeriet. Under krigen brukte okkupasjonsmakten bygget som hovedkvarter. I dag leies bygges ut til næringsformål.
1937
Kulturminner fra krigsårene 1940 – 1945
Tyskland invaderer Norge og peker ut Nyhavna og Trondheim som støttepunkt for ubåtkrigen i Nord-Atlanteren. For den tyske krigsmakten var kontrollen med sjøveien avgjørende for å kunne frakte jernmalm fra Narvik. Nord-Europas største ubåtverft ble bygd, og 13 bygninger står igjen som et unikt kulturminne, som i dag har helt andre og mer oppbyggelige funksjoner.
Arbeidet på Dora I stoppet opp i perioder fordi man var redd veggene skulle knekke. Dora I sto ferdig sommeren 1943.
Dora I
I 1941 starter byggingen av Dora I i bukta innenfor Strandveikaia, til tross for advarsler om dårlige grunnforhold. Problemer med grunnen, mangelen på arbeidskraft og materialer forsinket arbeidet. Bygningen hviler på 20 meter dype spuntvegger i leire som ble tørket ut med elektrolyse. Etter krigen ble Dora I overtatt av marinen, men de ustabile grunnforholdene gjorde at de flyttet sine aktiviteter til Bergen i 1949. Dora 1 brukes i dag hovedsakelig til arkiv og lager. Navnet Dora skyldes beliggenheten i Trondheim (Drontheim på tysk). I Bergen het tilsvarende bunker Bruno. Dora var dokk for ubåter som skulle beskyttes, repareres eller overhales.
Dora II
Dora II ble påbegynt våren 1942 på den andre siden av Kullkranpiren, men ble aldri fullført. Bunkersen skulle inneholde to våtdokker og to tørrdokker. Den hadde plass for verksteder, torpedolager og tekniske installasjoner. Bygningen har fire plan, en grunnflate på ca 8.000 kvm og 3,5 m tykt betongtak.
Etter krigen ble Dora II overtatt av Havnevesenet som ville bruke anlegget som nytt verft og verksted. Arbeidet med å rive alt over grunnplanet pågikk fram til 1948. Da ble det avsluttet av frykt for at sprengninger ville skade Svartlamon og grunnen kunne gi etter og rase ut.
Strandveikaia
Samtidig Som Dora I ble bygget, ble det bygd flere servicebygg/verksteder langs Strandveien og Ladehammerkaia. Strandveikaia ble starten på Nyhavna og mye av grunnen til at tyskerne under krigen valgte å bygge sine anlegg akkurat her. Trondheim Havnevesen bygde kaia i 1906 og etablerte samtidig et skipsverft.
Kaia anlegges rett nedenfor Aktiebryggeriet og brukes både av fiskerne og de mange bedriftene som har etablert seg ved utløpet av Ladebekken. Kaia og anleggene rundt ble utbygd og fornyet i mellomkrigstiden, og ekstra aktivitet blir det da Trondheim Mekaniske Verksted i 1930 flytter en dokk fra Ytre havnebasseng til Strandveien. Da tyskerne kommer på befaring i 1940, ser de et godt etablert og aktivt havneområde, utmerket for to store ubåtbunkere.
Fyringsbunkeren
Byggingen av Fyringsbunkeren ble påstartet i 1943 mellom de to ubåtbunkersene, Dora I og Dora II. Denne skulle sørge for varme og strøm og inneholdt dampmaskiner og nødaggregater. Den sto ferdig i mai 1945 og ble aldri tatt i bruk.
Kulturminner – Byggene langs Strandveien
Snekkerverkstedet og driftsavdelingen
Byggingen av service- og verkstedbygg langs Strandveien og Ladehammerkaia pågikk samtidig som Dora I. Bygningene eies i dag av Nyhavna Utvikling og leies ut til lager, kultur og næring.
Okkupasjonsmakten bygde først snekkerverkstedet i Strandveien 100 som det første av flere teglsteinsbygg langs veien. Deretter driftsavdelingen i nummer 102. Begge sto ferdige i 1942. Driftsavdelingen i nabobygget var først lager og ble etter bombingen gjenoppbygd som driftsavdeling for kjøretøy og e-verksted.
Sentralvarme og kjøkken – Fyrhuset
Det var et stort behov for varme og strøm i anleggsområdet som Nyhavna ble i de første krigsårene, og flere bygg langs Strandveien ble oppført til det formålet.
Den høyeste bygningen i rekken langs Strandveien er Fyrhuset, og sto ferdig i 1942. Det inneholdt et sentralvarmeanlegg for resten av bygningene på kaiene og hadde to høye piper i teglstein. Etter krigen ble Fyrhuset ombygd til fryse- og kuldelager og pipene ble fjernet.
Kjelhuset
Kjelhuset ble bygd nord for verftskjøkkenet og inneholdt dampkjeler som sørget for varmtvann til anlegget. Dette er den minste bygningen i rekka, men var likevel godt synlig med to høy piper i teglstein. Etter krigen ble bygget benyttet av firmaet Dyrkoren & Sønn med garasje og verksted i første etasje.
Kullbingen
Bygningen var tilknyttet nabobygget, Fyrhuset, lukket med fire vegger uten tak. Det ble lagt jernbanespor helt fram og en kran losset kull over i bingen og derfra til en trakt som ledet inn i kjelleren på fyrhuset. På 1970 tallet fikk bygget tak og ble brukt til lagring av tørrfisk.
Verftskjøkkenet
Verftskjøkkenet sto ferdig i 1942 og ble oppført i teglstein. Bygget er stort og ble først brukt som lager for surstoff og pressluft. Bombingen av Nyhavna i 1943 medførte store skader på bygget som ble bygget opp igjen som verftskjøkken.
Etter krigen var det lenge kontorbygg for skipsspedisjonsfirmaet Dyrkoren & Sønn.
Byggene langs Ormen Langes vei
Tilfluktstårnene
Ved Ladehammerkaia står to karakteristiske tårn med spisstak, som hentet ut av en ridderroman. Disse stammer fra 1943 og er såkalte spissbunkere eller «Hochbunker». Bygd som tilfluktsrom over bakkenivå, noe som var enkelt, raskt og billig. Tårnene er ca. 16 m høye, har en ytre diameter på 12 meter, veggene er mellom 1,5 til 2 meter tykke. Det er plass for ca. 270 personer i hver. Kjeller, rampe og loft utgjør fem etasjer. Innvendig er det sitteplasser og opplegg for toaletter. Det ene tårnet har et strømanlegg som sannsynligvis aldri har vært i bruk. I Tyskland ble flere slike bygd ved boligområder og industriplasser under krigen, både som tårn med spisstak og som kvadratiske bygg.
Artilleriverkstedet
Artilleriverkstedet ble bygd av teglstein i Ormen Langes vei 8 ved Ladehammerkaia og sto ferdig i 1943. Bygget ble hardt rammet av bombeangrepet i 1943 da deler av taket ble ødelagt. Artilleriverkstedet består av lagerrom og ble overtatt av Ch. Thaulow & Sønn eftf. i 1947 og i flere år brukt som jernlager.
Bombingen sommeren 1943
Fire dager etter at Dora I var ferdigbygd, slapp 41 amerikanske Flying Fortress-fly mer enn 300 bomber over anlegget.
Tidlig på ettermiddagen lørdag 24. juli gikk alarmen og byen ble røyklagt. Dette hindret ikke sikten for flyverne, men hindret sikten for flere av de tyske luftvernbatteriene.
Ubåtbunkersene ble ikke skadet, men det ble bygningene rundt. Verkstedene på Ladehammerkaia, flere av bygningene langs Strandveien og det tyske hovedkvarteret i Vinmonopolets tidligere lokaler fikk store skader. Gassverket på Lademoen ble totalskadd. 35 tyske soldater og 8 norske sivile mistet livet. Alle de 41 flyene kunne returnere til England uten større skader.
Neste høst, i november 1944, satte 171 britiske bombefly kurs for Trondheim. Denne gang var målene flere; Marienborg, Skansen, Brattøra, Nyhavna og Leangen skulle bombes. Lavt skydekke og effektiv røyklegging av byen gjorde at de snudde over Hitra. Hadde toktet blitt gjennomført, ville sannsynligvis store deler av bebyggelsen i byen, som besto av trehus, brent ned.
Etterkrigstiden
Gjenoppbygging var det viktigste i årene etter krigen. Mange av husene langs Strandveikaia var revet under byggingen av Dora og det ble anlagt en bred vei gjennom området. Det var tid for industri og arbeidsplasser. Jernbanespor og kaianlegg ga fordeler for importbedrifter, grossister og mekaniske verksted som etablerte seg her. Idrettsbanen på Reina var blitt til lagringsplass for ved og industrien overtok for småhusene på Reina.
Bruken av bygningene på Nyhavna
Etter krigen ble det gjort flere forsøk på å rive bunkersene, først og fremst Dora II, men faren for å skade bebyggelsen på Lademoen og risikoen for utglidning av de ustabile leirmassene var for stor. Trondheim Havn overtok bygningene som ble oppført under krigen, med unntak av Dora I som først ble disponert av marinen.
Artilleriverkstedet
Artilleriverkstedet i Ormen Langes vei ble etter krigen leid av grossisten Ch. Thaulow & Sønn og brukt som jernlager i flere år. Leies i dag ut til lager.
Snekkerverkstedet, Driftsavdelingen, Fyrhuset og Kullbingen
Snekkerverkstedet, Driftsavdelingen, Fyrhuset og Kullbingen ble tatt stort sett tatt i bruk som lager. I dag leies disse bygningene ut til lager, kultur og næring.
Verftskjøkkenet
Verftskjøkkenet ble tatt i bruk som kontorbygg av skipsspedisjonsfirmaet Dyrkoren & Sønn. De tok også i bruk Kjelhuset ved siden av som verksted. Verftskjøkkenet leies i dag ut til kulturelle formål og Kjelhuset til næringsvirksomhet.
Fyringsbunker
Fyringsbunkersen ble ombygd i 1948 og brukt av E. Hørgaards fabrikk for fiskeriutstyr.
Senere er den tatt i bruk av flere bedrifter, idrettslag og kulturaktiviteter.
Dora I
Marinen disponerte Dora I fram til 1949, da de flyttet til Bergen. Deretter ble bunkersen gjort om til lager og arkivbygg. Den ble inndelt i flere etasjer i 1970, og et ekstra påbygg på taket i 1980.
Arkivsenteret omfatter byarkivet, statsarkivet, det interkommunale arkivet for Trøndelag, Universitetsarkivet og Universitetsbiblioteket. Lesesalen er åpen for alle. Dora I har rundt 40 leietakere og gir rom for store lagerarealer for bl.a. Nidar.
Dora I rommer i dag fire offentlige arkiver, og er landets største magasinbygg for arkiv, bibliotek og museumsgjenstander.
Dora II
Etter at sprengingen av Dora II ble oppgitt, har havnevesenet brukt dette lokalet til lager og utleie. Trondheim Verft som utførte reparasjoner og vedlikehold på båter holdt til i bunkersen og dokka fra 70-tallet fram til de gikk konkurs i 2009. I dag leies det ut til lager og verksted samt som testsenter for havromsteknologi.
Byggingen av Dora og en utvidelse av Strandveien førte til rivning av mange hus.
Svartlamoen
Bebyggelsen med småhus i området Reina og Svartlamoen tok til på 1850-tallet.
Norske Meierier bygde et stort anlegg på Reina og på 70-tallet utvidet E.C. Dahls sitt produksjonsområde, og det meste av bebyggelsen fra slutten av 1800-tallet ble revet.
Hele området ble omregulert til industriformål.
Svartlamoen ble stående. Området fikk navnet sitt pga. røyken fra industrien i nabolaget. På 1980-tallet startet kampen for å bevare området til boligformål.
Riksantikvaren, fylkeskonservatoren og husokkupanter protesterte og saken fikk stor oppmerksomhet da de anerkjente kunstnerne Håkon Bleken og Håkon Gullvåg maler et stort bilde på en av gavlveggene og mindre emblemer på 14 andre hus.
Nå ble det ekstra krevende å rive husene. Kommunen besluttet å leie ut boligmassen til Svartlamoen boligstiftelse som forvalter boligene og står for driften.
I 2001 fikk Svartlamoen status som Norges første byøkologiske forsøksområde.
Utbyggingen av Havna
Havneplanen som ble utarbeidet i 1937, ble i store trekk gjennomført etter krigen. Elveløpet blir lagt om med det nye løpet fra Nedre Elvehavn og Pir I og Pir II på vestsiden av Nidelva, mot jernbanestasjonen. På østsiden anlegges Massegodspiren vest for Kullkranpiren, i dag kalt Transittkaia. Flere bassenger oppstod ved omdanning av havneområdet og det ble benyttet senkekasser av armert betong. På slutten av 50-tallet bygges ett av de mest iøynefallende byggene på Pir II, Havnelager B, med sitt karakteristiske tårn som i flere år vært brukt av Åge Aleksandersen som studio og kontor.
I 2016 vedtas kommunedelplanen for Nyhavna. Planen sikrer at området gradvis skal omdannes til sentrumsformål, samtidig som Trondheim Havn fortsatt skal ha en prosjekt- og beredskapshavn på Transittkaia. Den nye bebyggelsen og byfunksjonene skal være til berikelse for hele byen.